på feltarbeid, fullskala skissering, modellering eller registrering, kjært barn har mange navn liksom - så kom eg te å tenka på dette med sfærer..


meg og mine venner e stort sett studenter. me utgjør ein sfære liksom. ei bobla. ein klasse. et interessefellesskap.
og det e litt farlig og litt uvanlig å tøya på membranen, grensene eller forutsetningane for denne boblå, denne sfæren vores. det e farlig å snobba ner eller å snakka med andre mennesker. verkeligt andre mennesker.

dette erfarte eg idag når meg og anette satt på "dromedar kaffebar" i gågaten i bergen sentrum. då me kom inn blei akkurat ein mann kasta ut. idet me tok steget inn over dørtrammen va alles øyne retta mot oss (og døråpningen, kanskje mest det).
10 sekund ittepå hadde eg gått te disken å bestilt kaffi (nei, americano faktisk). så va me igjen "inni boblå", inne i boblå "kafeen". ikkje prøv å kom inn her, me kaste deg ut igjen fordi du lukte vondt og snakke uhøveligt. du har ikkje dannelse.

dei siste dagene har eg og snakka møje med alkoholikera, narkomane, fattige eller andre som henge på bymisjonens treffsentre rundt korskirken i bergen sentrum. i prosjektet som me samarbeide om har meg og anette hatt fokus på "superurbanistane", nemlig uteliggera, alkoholister - dei som bruke byen møje mer enn me..
me kan drikka som faens mange liter med kaffe latte me vil, men det e dei som e byen. egentligt. dei kjenne kriker og kroker, og det e nettopp dette me ville ta de i.

men man merke at man blir sliten av å vera for lenge med dei. og det e akkurat det som e poenget mitt. jo, eg må ikkje bruka mange ord, ofte e det e ein veldig trang te kommunikasjon som kan verka ekkel eller intens. denne passasjen kunne eg ha snakka pisselenge om. men eg meine dokke skjønne ka eg meine. medmenneskelighet har sin legemlige begrensning i innsamlingsbøsser og fjernssynsboks, sin visuelle begrensning i kutt og snitt på ytterjakker, sin romlig begrensning til enten brosteinsdekke i gata eller flotte kafebord på det samme brosteinsdekket, men under markise som stenger klokken fem.


fordi da skal vi hjEM.